Torsdag 24. mars var Anita Fosterud Reitan gjest på torsdagsmøtet i Høybråten Normisjon. En kveld som ble innledet til tonene av Amazing Grace, forbausende nåde, spilt av kveldens musikkansvarlig Trond Leberg. Kveldens intervju ble ledet av Marianne Solbakken.
Denne kvelden ble det fortalt en annerledes troshistorie. En historie som nettopp bevitnet en forbausende nåde og som viste Guds uransakelige veier til tro, noe som gjorde sterkt inntrykk på flere av de fremmøtte. Anita fortalte åpent og ærlig om sin vandring fra å være en ikke-troende til å bli en trygg kristen. En prosess som startet høsten 2015 da Anita holdt minneord i en begravelse. En opplevelse som ble starten på en annerledes trosvei preget av frykt for kirker og prester, men som etter hvert ble erstattet av en Gudstro. Troen kom svært uventet på Anita og var egentlig lite ønsket. Men med god hjelp fra «de tre vise menn»- prestene som Anita samtalte med, fant hun etter hvert sitt hjem i kirken. Hun gikk veien i eget tempo, uten noen form for press eller påvirkning, men med gode medvandrere ved sin side.
Denne kvelden fikk de fremmøtte høre om den første tiden etter minneord, det første møtet med kirken og felleskapet og om tanker og fordommer mot kristne. Fordommer som Anita måtte forkaste, for selv å bli en troende. Samtalen handlet også om Anitas erfaringer og tanker om stengte kirker under pandemien, samt om det sterke behovet for å skrive leserinnlegg i offentligheten om tro og egen prosess. En stemme hun selv mener er viktig at kommer frem i dagens debatt om tro og livssyn. Pilegrimsvandring var et annet tema samtalen kom innom og her kunne Anita fortelle hvor viktig nettopp vandringen ble for henne i denne prosessen. Anita fikk ro av å vandre, og den ytre vandringen ble et godt bilde på den indre endringen.
Avslutningsvis snakket Marianne og Anita om misjon og hvordan snakke om tro i dagens sekulære samfunn. At det kan være utfordrende å snakke om Jesus med en ikke-troende som ikke er kjent med Kanaan-språket, og at det heller kan virke avskrekkende enn åpnende. Og at det derfor kan være fornuftig å starte med Gud først, deretter den hellige Ånd og til slutt Jesus, noe Anita selv har erfart gjentatte ganger ved samtale med ikke-troende. At det kan være fint å snakke om de mindre fremmede sidene ved Gud først, og la personen selv avgjøre når den er klar for hele den treenige Gud. Noe som også ble det siste ord i kveldens samtale. Og hva passet da bedre enn å avslutte den flotte kvelden med salmen «Der det nye livet lever» hvor disse ordene står skrevet:
Og når ordets nøkler åpner en lukket hjertegrind, går vi et skritt til siden slik at Jesus slipper inn.
